Tromsø
Tekst & foto:
Lars Åke Andersen
68-åringen Gunnar Lunde har vært flere ganger innom i første etasje, men i dag tar han seg tid til andreetasjen også. Han studerer bilder av russiske sjømenn og hjørnet med Cora Sandel.
– Her i huset har jeg vært fra jeg var ung. Allerede i tenårene snek vi oss til en øl på samfunnskafeen, etter å ha kranglet oss forbi dørvakt Ryel, minnes Lunde.
Han har også vært på møter gjennom AUF, og senere da han jobbet i Posten.
Avstressende
– Uff, det var ekkelt, bryter Lunde ut.
Han stirrer på et bilde og ser hvilke boforhold enkelte i Murmansk har. Han trør videre og ser en russisk samovar, en tekoker altså, og bilder tatt av tromsøfotografen Christian Hansen. Et skilt opplyser at pomorene kom langveisfra til Tromsø med rugmel, tømmer og never, og vennskapelige forbindelser knyttet norske og russiske familier sammen. Bilder fra tiden viser oss byen og klesdrakter.
I et hjørne er Coral Sandel beæret med en utstilling, hun og familien var leietakere i huset. Sandel viste følsomhet for dem som levde på skyggesiden, står det å lese.
Gunnar må gå og treffe kona igjen, men konkluderer med at museet var en veldig avstressende og rolig plass med gode fotografier, som han gjerne anbefaler til andre.
Rom for ro
Det hersker en museal ro over Perspektivet Museum. Når man kommer inn hører man rolig musikk, og tente stearinlys står på bordene, den vennlige resepsjonisten hilser på. Med god beliggenhet i gågata er museet lett å stikke innom på veien, og mange som kommer hit kommer alene og bruker god tid på å studere bildene. Museet er med på å bringe verden til Tromsø, og Tromsø til verden, for det er både dokumentarfotografi fra ulike deler av verden, men også lokale forhold som byens rockehistorie tar museet vare på.
– Utstillingene her tar opp alvorlige ting, da er det viktig at det er ro her og rom for refleksjoner, og skrankepersonalet får ofte høre at det er godt å komme inn hit, sier direktør Astrid Fremmerlid.
Rose Murray fra London er innom byen et par dager, og lar seg imponere av museet.
– Det er veldig velkomment og varmt her, man får tid og ro til å observere og la de gode bildene synke inn.
Lav terskel
– Det er lav terskel for å komme inn, i og med at vi ligger så sentralt og at det ikke koster noe i døra. Mange kommer tilbake flere ganger for å se på det de ikke fikk tid til sist. Vi er blitt et sted for stor dokumentarfotografi, og det ryktes. Vi har en samfunnsaktuell profil og er dynamiske siden vi skifter ut utstillingene. Dermed kan vi også treffe ulike publikumsgrupper, sier Fremmerlid.
I april kommer en utstilling der spesielt eldre fra Tromsø vil kjenne seg igjen, med historiske bilder fra byen.
Også gjestebøkene vitner om fornøyde besøkende, og vi kan lese en som skriver:
«Gripende bilder – verden er urettferdig og vi setter ikke engang pris på slik vi har det.»